A bird can't fly in a cage



09.04.2016 - 17:53


"AS SOON AS YOU BELIEVE THAT A LABEL YOU'VE PUT ON YOURSELF IS TRUE,
YOU'VE LIMITED SOMETHING THAT IS LITERALLY LIMITLESS,
YOU'VE LIMITED WHO YOU ARE INTO A THOUGHT."

 

Opptil flere ganger har folk kalt meg gal. Som regel som en bemerkning til det at jeg sier eller gjør som jeg vil, i selvvalgt volum, på random sted. "The good kind of crazy" funker helt fint for meg. Men det er også de som kaller meg gal og virkelig mener det i negativ forstand.

Det er de som har plassert meg i en bås. 

Jeg er jo tross alt en voksen kvinne. Jeg skal ikke hoppe sprettent bortover gata, jeg skal ikke synge utendørs, jeg skal ikke leke med bamser, dukker og plastelina. En kvinne på min alder skal ha rekkehus, mann og barn. Det er et slikt liv en kvinne i båsen du har puttet meg i skal leve, og det er klart og tydelig at jeg viker fra normen. Det er jo derfor jeg er gal.

De har misforstått. Jeg er ikke gal. Jeg er fri. Fri til å gjøre som jeg selv føler for, når jeg føler for noe.

I store deler av livet mitt har jeg vært dypt deprimert. Jeg har vært så sykt usikker på meg selv og hva jeg kan klare å oppnå, at frustrasjonen min over mangelen på - og ønsket om - en bedre hverdag, var godt i gang med å grave min egen grav. Men så har det seg sånn at ingen kan gjøre dette livet bedre enn jeg selv kan. Samtidig som ingen kan gjøre det verre enn jeg kan heller. Men tiden var inne for meg for å slutte og syns synd på meg selv og begynne å se det positive i ting.

Mye tid er gått med på å bli bedre kjent med meg selv. Funnet litt ut av hvilke sterke og svake sider jeg har, for så å bruke de sterke sidene til å forbedre de svake. Jeg vet hva som gjør meg komfortabel og ukomfortabel, jeg har begynt å finne ut av hvordan livet skal fungere. Og når jeg først har begynt å få teken på dette, så skal jeg leve skikkelig også. Ikke holde meg selv lukket inne i frykt for hva noen andre kunne finne på å tenke.

Nå stortrives jeg i mitt eget selskap. Fordi jeg har begynt å ta vare på meg selv. En av de lureste endringene var å slutte og sammenligne meg selv med andre. Vi har alle forskjellig utgangspunkt. Jeg sammenligner heller meg med hun jeg var i går, og prøver å være bedre enn henne.

Og når det kommer til hva jeg tror jeg kan oppnå nå? Det er ingen grenser.  

 

"EVERYBODY IS A GENIUS.
BUT IF YOU JUDGE A FISH BY ITS ABILITY TO CLIMB A TREE,
IT WILL LIVE ITS WHOLE LIFE BELIEVING THAT IT IS STUPID."

 



 

A piece of the puzzle



25.10.2015 - 17:24


Jeg falt, knuste og mistet deler av meg selv
Havnet nederst i et trangt sort hull, umulig å se noenting klart
Noen kom med en hånd og et lys
Grunnet stahet tok det tid før jeg tok imot

Nå tror jeg at vi har funnet fleste av de forsvunne delene
Tilogmed deler jeg ikke hadde før
De passer meg bedre enn noen av de gamle
Skal virkelig prøve på å sette de på riktig plass

Flaks at jeg er så god på puslespill

 



Spaden



26.05.2015 - 20:27


 



Det var en sen onsdag kveld i begynnelsen av mars da en kompis, en venninne og jeg med hver vår hund møttes og ville at hundene skulle leke sammen innenfor et gjerde, og satte kursen mot en barnehage. Etter ikke lang tid fant jeg denne grønne spaden i en sandkasse og prøvde iherdig å få Davie sin oppmerksomhet over på den istedenfor å jukke på de andre guttebikkjene. Han viste minimal interesse for den, men jeg likte den, så jeg tok den med hjem og vasket den.

Dagen etter skulle jeg i møte med Nav, og tok med meg spaden i baklomma. Jeg følte at vi raskt hadde knyttet et sterkt bånd, uten helt å skjønne hvorfor eller vite om alle de positive samtalene jeg ville havne i over de neste seks ukene vi skulle tilbringe sammen.

Men det tok ikke lange tiden før jeg skjønte det. De fleste kjenner til uttrykket "Kall en spade for en spade", men denne spaden, den representerte så mye mer. 

Og spaden ble med meg på mye, den ble smuglet inn i tightsen min på Katy Perry-konserten - i frykt for at vaktene skulle ta den fra meg, den har vært på Inferno-festivalen og den ble med meg på danskebåten før den forsvant fra meg. 

Jeg bar den i et bånd rundt halsen, eller slang med den i hånda. Venner og ukjente spurte det samme:
"Hva er greia med den spaden?".

Svaret var alltid det samme, den representerte det at det er mulig for noen å elske eller glede seg over noe andre ikke forstår. Jeg startet alltid med å spørre tilbake om noen ville hate på min kjærlighet for spaden, og nei, det ville de ikke. 

Jeg dro som regel de samme eksemplene, at metall-huer lett kan hate på jåle-dukker og motsatt, fordi det er så langt unna det de selv er og deres egen komfort-sone. Og istedenfor å sette spørsmål ved det man ikke forstår, så hater man. Det er så mye enklere. Men ingen hatet på spaden, noe som er i utgangspunktet fullstendig uforståelig, men folk spurte om den. Hvorfor bare gjøre dette angående en grønn spade til en lattermild, høylytt pike og ikke stille spørsmål til de som ellers tydelig har andre interesser utenfor det som er vanlig for deg? 

Jeg vet ikke hvor mange samtaler jeg havnet i med ukjente grunnet deres nysgjerrighet over denne spaden jeg drasset på, men samtalene var alltid positivt ladet og jeg føler spaden og jeg fikk spredt vårt budskap og haugevis med kjærlighet, da jeg er ganske sikker på at flere jeg snakket med ville fortelle om dette videre. 

På danskebåten skilte vi lag. Jeg våknet opp uten spaden. Spurte overalt i alle barer og i informasjonsdisken, men den var bortevekk. Jeg håper og tror at den ble med en mann vi møtte på i løpet av natten som skulle gå i land i Danmark, han viste stor interesse og glede og i tillegg til at han var meget imponert over budskapet vi bar på. 

Kort sagt: det er så mye lettere å hate enn og spre glede, men noen ganger skal det ikke mer enn litt god fantasi, et godt hjerte og en grønn spade til.

Kjærlighet. 



Å være alene vs. å være ensom



12.07.2014 - 17:43


Repost januar 2012:

Det er så fælt å våkne og bare gråte bare fordi man er våken

Ja :( jeg vet :( men, jeg har sjokolade hvis du vil ha

Nei takk. Jeg vil slutte og gråte, men ser ingen grunn til det. Ensom for alltid...

Usj ja, det er kjpt. Men du kommer ikke til å være ensom for alltid.
Problemet er at det nok er din største frykt.
Så du går og venter på at det skal skje, og føler ensomheten
istedenfor å nyte stillheten.

Ja, det er nok sant

Du må ikke leve med å være redd for å ende opp alene,
da går du glipp av livet og alle øyeblikkene
og alle menneskene som er her, og er glad i deg.

Det var sant. Det var min største frykt. Å være ensom. Men jeg har ikke helt skjønt det (eller noe) før i det siste. 

Ett av mine nyttårsforsett var å ha minst én kveld i uken til egenpleie. Det vil jeg si at jeg har vært flink til. Jeg har begynt å nyte tiden jeg har alene. Jeg gjør ting jeg liker for meg selv og storkoser meg. Lader opp til glede med sang og dans og rydding og Davie og Lundis og Mysti og fine tingser. 

Selv om jeg har vært mye alene i år, har jeg ikke vært mye ensom.

Fordi jeg har mange mennesker i livet mitt som jeg vet stiller opp for meg om jeg trenger det. Det er så mye kjærlighet rundt meg.

Jeg er veldig, veldig heldig. I løpet av livet mitt har jeg hatt store perioder perioder hvor jeg har følt meg ensom, men jeg har skjønt at det er det at jeg ikke har følt at folk har satt pris på meg.

Men nå, nå har jeg funnet de som gjør meg glad. Jeg setter så stor pris på dem. Og de setter stor pris på meg. De er veldig glade i meg, og den jeg ER. Jeg trenger ikke å sette et filter på personligheten min for at jeg skal godtas eller ikke bli sett rart på. De hopper rundt og synger med meg. Vi lever livet sammen. Og om vi ikke er sammen, eller ikke snakker sammen på et par dager, så VET vi at vi har hverandre. 

Jeg har vært alene i hele dag, men jeg er langt ifra ensom. Til forskjell fra tidligere hvor jeg kunne være sammen med noen, men føle meg ensom. Man må finne de som gir deg det samme du gir dem. Å prøve og styre hvilken prioritet man gir folk i livet etter hva man får tilbake, er for meg veien til lykken. 

Balanse. Det er fint det. 

 

Suss.

Jeg har tenkt litt



03.07.2014 - 15:35


Gjennom hele reisen vi kaller livet har jeg møtt på uendelig med vonde opplevelser og ting som har motarbeidet livsgnisten min. Definitivt de siste årene.

Ikke faen om jeg unner noen det samme, og jeg ønsker ikke å gjenoppleve dette, men jeg er likevel glad for alt jeg har vært gjennom. For jeg føler jeg har tatt lærdom av dette, og at det har gjort meg til et bedre menneske.

Jeg har lært å kjenne meg selv veldig godt, rett og slett begynt og skjønne litt hvordan livet funker. Hva jeg liker, hva jeg ønsker, hva som gjør meg glad. Jeg har vel egentlig alltid visst det, men jeg har fokusert på feil ting. Tenkt på feil ting. Jeg har satt alle andre foran meg selv.

Dette ene livet jeg har fått utdelt er det kun jeg som kan gjøre til det beste livet jeg kan ha.

For å ha et godt liv må man ha gode venner. For å ha gode venner må man være en god venn.

En god venn lytter til ordene du sier, gir deg en klem når du trenger det, vet hva du liker, vet hva du ikke liker, vet hvordan å få deg opp når du er nede, får deg rolig når du er forbanna, sender deg en melding av og til bare for å si at du betyr noe og du vet at de alltid er der selv om tider er gått. 

"Gode venner er som stjerner 
Man kan ikke alltid se dem 
Men man vet at de alltid er der"
 

Så mange tanker i hodet, så mye jeg vil skrive ned. Et sted måtte jeg begynne, og det ble med dette.

Men jeg vet at jeg vil gjøre ting JEG liker med folk JEG liker. Det er det jeg vil. Og da blir det bra. 



veronika.






hits